Tornerose (Perrault)

Det var en gang en konge og en dronning som sørget så dypt fordi de ikke fikk barn at det ikke er mulig å utrykke med ord hvor dypt de sørget. De reiste til alle badeanstalter i hele verden. Hellige løfter, pilegrimsferder – alt ble forsøkt, og ingenting nyttet. Men så ble omsider likevel dronningen gravid og fødte et pikebarn. Det ble arrangert en vakker dåp. Den lille prinsessen fikk alle feene som fantes i riket til gudmødre ( det fantes syv av dem), slik at hver og en av dem kunne gi henne en dåpsgave, slik som skikken var blant feene på den tiden. På den måten skulle prinsessen få alle tenkelige gode egenskaper.

Etter dåpsseremonien drog hele selskapet til kongens palass hvor det ble holdt en stor fest for feene. Foran dem ble det lagt et storslagent spisebestikk i et etui av massivt gull. Det var en skje, en gaffel og en kniv av det fineste gull, besatt med diamanter og rubiner. Men akkurat da alle hadde satt seg til bords, kom det inn en gammel fe som ikke hadde blitt invitert fordi hun ikke hadde vist seg utenfor tårnet sitt på mer enn femti år, så man trodde hun var død eller forhekset.

Kongen fikk ordnet med spisebestikk til henne også, men det var ikke mulig å få gitt henne et etui av gull slik som de andre hadde fått, for det var kun laget syv av dem til de syv feene. Den gamle trodde dette var uttrykk for forakt, og mellom sammenbitte kjever mumlet hun fram noen truende ord. En av de unge feene satt ved siden av henne og hørte dette, og, siden hun mistenkte at den gamle feen kunne finne på å gi en skadelig gave til den lille prinsessen, skjulte hun seg bak et forheng så snart de hadde brutt opp fra bordet, slik at hun kom til å bli den siste til å ta ordet. Da ville hun få mulighet til å mildne så godt det lot seg gjøre det vonde som den gamle ville kunne forårsake.

Feene begynte så å legge frem dåpsgavene til prinsessen. Den yngste feen ga henne den gaven at hun kom til å bli det vakreste mennesket i verden, den neste at hun kom til å ha et sinnelag som en engel, den tredje at hun kom til utføre alt hun tok seg til med beundringsverdig ynde, den fjerde at hun kom til å danse helt perfekt, den femte at hun kom til å kunne synge som en nattergal og den sjette at hun ville komme til å beherske alle slags musikkinstrumenter fullstendig perfekt.

Så var det den gamle feen som sto for tur. Hun sa, mens hodet hennes ristet, mer av krenkelse enn av elde, at prinsessen kom til å stikke hånden sin på en spinnetein, og at hun kom til å dø av stikket. Denne fryktelige gaven sendte en skjelving gjennom forsamlingen, og det var ikke en eneste blant dem som ikke tok til tårene.

I dette øyeblikket trådte den unge feen frem fra forhenget og sa med kraftfull røst disse ordene:

”Ta det med ro, konge og dronning, datteren deres skal ikke komme til å dø av dette. Riktignok har jeg ikke så stor makt at jeg kan oppheve det som min eldre kollega har iverksatt: prinsessen kommer til å stikke hånden sin på en spinnetein, men i stedet for å dø kommer hun bare til å falle i en dyp søvn som vil vare i hundre år. Når disse hundre årene er omme kommer en kongesønn og vekker henne opp.”

For å prøve å hindre at ulykken som den gamle feen hadde forutsett skulle kunne skje, sendte kongen straks ut en lov som forbød alle å spinne med tein, eller å ha noen spinneteiner i huset. Overtredelse ville medføre dødsstraff.

Femten - seksten år senere, en dag mens kongen og dronningen var dradd til et av sine lystslott, skjedde det at den unge prinsessen, som løp omkring i slottet og smatt inn i det ene rommet etter det andre, kom like opp i et borgtårn og inn i et lite kvistværelse hvor en gammel kone satt alene og spant på sin tein. Denne gamle konen hadde ikke hørt om forbudet kongen hadde sendt ut.

”Hva holder du på med, min gode kone?” sa prinsessen.

”Jeg spinner, kjære vakre barn” svarte den gamle, som ikke kjente prinsessen.

”Åh, hvor vakkert det er!” utbrøt prinsessen. ”Hvordan gjør du det? La meg prøve å få det til like fint som deg.”

Om det var fordi hun var for ivrig, eller litt fortumlet, eller om det var feenes beslutning som gjorde utslaget: ikke før hadde hun grepet teinen, så stakk hun seg i hånden og falt bevisstløs om.

Den gamle konen ble svært fortvilet og ropte på hjelp. Folk strømmet til fra alle kanter. Det ble skvettet vann i ansiktet til prinsessen, kjolelivet ble snørt opp, man klappet i hender, og noen gned henne i tinningene med Dronningen av Ungarns luktevann. Ingenting fikk henne til å våkne opp. Kongen, som hørte all støyen og kom opp i tårnet, husket på forutsigelsene til feene, og bedømte det som hadde skjedd som uunngåelig. Han sørget for å få anbrakt prinsessen i det fineste rommet i slottet i en seng med gull- og sølvbroderte tepper.

Hun var vakker som en engel der hun lå, for bevisstløsheten hadde ikke fratatt henne den friske ansiktsfargen, kinnene var rosenrøde og leppene hadde farge og glans som korall. Bare øynene hennes var lukket, men man hørte at hun pustet ganske svakt, så det var tydelig at hun ikke var død. Kongen ga beskjed om at man skulle la henne sove i fred helt til tiden for at hun skulle våkne opp var inne.

Den gode feen som hadde reddet livet hennes ved å dømme henne til å sove i hundre år, var i kongedømmet Mataquin, tolv tusen mil derifra, da ulykken skjedde med prinsessen. Men hun ble raskt underrettet av en liten dverg som hadde syvmilsstøvler (det var støvler som gjorde at en kom syv mils vei med hvert eneste skritt). Feen drog straks av gårde, og etter en times tid ankom hun i en ildvogn forspent med drager. Kongen bød henne hånden da hun steg ut av vognen.

Hun godkjente alt det han hadde gjort, men, fremsynt som hun var, tenkte hun på at det kom til å bli svært pinefullt for prinsessen å våkne helt alene i dette gamle slottet. Det hun derfor gjorde var å berøre med tryllestaven sin alle som var i slottet utenom kongen og dronningen: guvernanter, hoffdamer, kammerjomfruer, adelsmenn, offiserer, kokker, kjøkkengutter, visergutter, vaktmenn, dørvoktere, pasjer og lakeier, hun berørte også alle hestene som var i stallen, stallkarene, de store gårdskjøterne og den lille Puff, prinsessens skjødehund som lå ved siden av henne i sengen.

Så snart feen hadde rørt ved dem, falt de alle i søvn, og de kom ikke til å våkne før deres herskerinne gjorde det. Da skulle de stå klare til å tjene henne straks hun fikk bruk for dem. Stekespiddene over ilden, fulle av rapphøns og fasaner, falt i søvn, ilden under dem også. Alt dette skjedde på et øyeblikk – feer somler ikke når de utøver sitt yrke.

Etter at kongen og dronningen hadde kysset sin kjære sovende datter til farvel, dro de derfra. De sendte ut et strengt forbud mot å nærme seg slottet. Dette forbudet var imidlertid unødvendig, for i løpet av et kvarter vokste det opp rundt slottet en så stor mengde trær, store og små, pluss bjørnebærbusker og tornekratt som slynget seg i hverandre, at verken folk eller fe kunne trenge gjennom dem. I tillegg kunne en ikke se annet enn toppen av slottstårnene, og det endatil bare på svært lang avstand. Ingen tvilte på at dette var feens verk, og at hun hadde gjort dette for at prinsessen ikke skulle ha noe å frykte fra nysgjerrige mennesker mens hun sov.

Da hundre år var omme, var sønnen til kongen som da regjerte riket, og som hørte til en annen familie enn den sovende prinsessens, på jakt i området. Han undret seg over hva det var for slags tårn som stakk opp fra en stor og svært tett skog. Den ene og den andre ga ham svar alt etter hva de hadde hørt: noen sa at det var et gammelt slott hvor gjengangere huserte, andre at alle trollmenn i området holdt sine sabbater der. Den vanligste oppfatningen var at et troll bodde der, og at det var dit han brakte alle de barna han klarte å fange, for å spise dem når det passet ham, og uten å bli forfulgt siden han var den eneste som hadde makt til å komme seg gjennom skogen.

Prinsen visste ikke hva han skulle tro på inntil en gammel bonde tok til orde og sa:

”Min kjære prins, for mer enn femti år siden hørte jeg noen fortelle til min far at det er en utrolig vakker prinsesse i det slottet, og at hun skulle sove der i hundre år og så vekkes opp av en kongesønn, som da kom til å bli hennes utkårete.”

Da han hørte dette, ble prinsen straks i fyr og flamme. Han trodde fullt og fast at det var han som skulle sørge for avslutningen på det vakre eventyret. Drevet fram av tørst etter kjærlighet og ære, bestemte han seg for umiddelbart å undersøke forholdene.

Så snart han nærmet seg skogen vek de store trærne, bjørnebærbuskene og tornekrattet til side for å slippe ham frem. Han kom inn på en stor vei som førte frem til slottet, og la forbauset merke til at ingen av folkene hans hadde kunnet følge med ham, for trærne hadde rykket tett sammen bak ham så snart han hadde passert. Han fortsatte imidlertid ufortrødent på sin vei, en ung og kjærlighets-hungrende prins er alltid full av pågangsmot.

Det han så da han trådte inn i en stor forgård gjorde ham iskald av frykt. Det var en fryktelig stillhet, døden syntes å herske overalt. Det var ikke annet å se enn utstrakte kropper av mennesker og dyr som så helt livløse ut. Men på portvakteneses blodsprengte neser og røde kinn kunne han fastslå at de bare sov, og krusene, hvor det fremdeles var noen slanter med vin, viste at de hadde sovnet mens de drakk.

Han krysset så et stort gårdsrom brolagt med marmor, og komm inn i vaktmennenes rom, hvor de lå i en haug med geværene ved skuldrene, og snorket det de var gode for. Han gikk gjennom flere rom fulle av adelsmenn og -damer som alle sov: noen oppreiste, andre sittende. Til slutt kom han inn i et rom fylt av et gyllent lys, og på sengen, hvor alle forhengene var trukket fra, åpenbarte det seg et syn vakrere enn noe han i sitt tidligere liv hadde opplevd: en prinsesse som syntes å være 15 – 16 år gammel, og som var omgitt av en guddommelig stråleglans.

Han nærmet seg, skjelvende og full av beundring, og satte seg på kne ved siden av henne. Siden nå tiden var kommet da forhekselsen ble opphevet, våknet prinsessen, så på ham med et blikk varmere enn det som var vanlig ved et første møte, og utbrøt:

”Er det deg, kjære prins? Du har sannelig latt vente på deg.”

Prinsen ble sjarmert over disse ordene, ikke minst på grunn måten hun uttrykte seg på. Han visste ikke hvordan han skulle klare å formidle sin store glede og takknemlighet, men han erklærte at han elsket henne høyere enn seg selv. Samtalen deres ble hulter til bulter, men det fikk dem bare til å nyte den enda mer, for dess mindre veltalenhet, dess mer kjærlighet. Hans forvirring var større enn hennes, og det skal en ikke undre seg over, for hun hadde hatt god tid til å tenke ut hva hun ville si. Alt tydet nemlig på (selv om ikke historien nevner noe om det)at den gode feen hadde utstyrt henne med behagelige drømmer mens hun sov. Nå hadde de snakket sammen i fire timer, og enda hadde de ikke fått sagt halvparten av det de hadde å fortelle hverandre.

I mellomtiden hadde alle og alt i slottet våknet samtidig med prinsessen. Alle sammen tenkte straks på å gå i gang med sitt arbeid, men ettersom ingen av dem var forelsket, kjente de samtidig at de holdt på å dø av sult. Overhoffmesterinnen, som kjente sulten gnage like mye som alle de andre, ble utålmodig og ropte opp til prinsessen at kjøttet ble servert. Prinsen hjalp prinsessen opp av sengen. Hun var fullt påkledd og med praktfulle klær, men han passet seg vel for å nevne at hun var kledd som hans bestemor, med høy, stivet krage. Hun var ikke mindre vakker i det antrekket. De gikk til en speilsal hvor de spiste middag servert av prinsessens tjenere. Fioliner og oboer spilte eldgamle musikkstykker som fremdeles lød utsøkt vakre, selv om det var nesten hundre år siden de var populære. Etter middagen lot de ingen tid gå til spille før de lot seg vie av hoffpresten i slottskapellet, og overhoffmesterinnen trakk sammen forhenget rundt sengen.

 De sov ikke mye. Prinsessen hadde ikke særlig bruk for søvn, og prinsen drog fra henne i morgengryet for å dra tilbake til byen hvor hans far nok gikk og var bekymret for ham. Prinsen fortalte ham at han hadde forvillet seg i skogen under jakten, og at han hadde sovet i hytten til en kullbrenner som hadde gitt ham svart brød og ost å spise. Hans far kongen, som var en god mann, trodde ham, men moren følte seg ikke særlig overbevist, og da hun la merke til at han drog ut for å jakte nesten hver eneste dag, og at han alltid hadde parat en eller annen forklaring til unnskyldning dersom han hadde sovet ute to eller tre netter, tvilte hun ikke lenger på at han hadde et kjærlighetseventyr på gang.
Prinsen levde sammen med prinsessen i mer enn to år til endes, og fikk to barn med henne. Det førstefødte, som var en jente, fikk navnet Aurora som betyr morgengry, og det andre, en gutt, fikk navnet Dag fordi han så ut til å være enda vakrere enn søsteren.

For å få sønnen til å betro seg til henne, snakket dronningen ofte frempå om hvor nødvendig de var å få tilfredsstilt sine lyster, men han turde ikke innvie henne i sin hemmelighet. Han fryktet henne, selv om han elsket henne, for hun var av hekseslekt og faren hadde bare giftet seg med henne på grunn av hennes store rikdom. I hoffkretser ble det til og med hvisket om at hun hadde heksenes tilbøyeligheter, og at når hun så små barn passere, var det bare med nød og neppe at hun klarte holde seg fra å kaste seg over dem. Så derfor ville ikke prinsen fortelle henne noe. Men da kongen døde to år senere, og prinsen var blitt hersker, offentliggjorde han sitt ekteskap og brakte sin frue, dronningen, til slottet i et seremonielt opptog. Hun fikk en storslagen mottakelse i byen da hun ankom mellom sine to barn.

En tid senere måtte kongen ut i krig med naboen, keiseren av Cantalabutte. Han overlot styret av landet til enkedronningen, og påla henne å ta godt vare på hans frue og de to barna.

Han måtte være i krigen hele sommeren, og så snart han hadde dradd av gårde sendte enkedronningen svigerdatteren og barna til et landsted i skogen hvor hun lettere ville kunne få tilfredsstilt sin avskyelige trang. Hun drog dit selv noen dager senere og sa en dag til sin hovmester:

”I morgen vil jeg ha lille Aurora til middagsmat.”

Men Deres Majestet! Utbrøt hovmesteren.

”Jeg befaler”, sa dronningen.

Hun sa det på en måte som gjorde det klart at hun var en heks som hadde lyst til å spise menneskekjøtt.

”Og jeg vil ha henne servert med løksaus.”

Den arme mannen innså at han ikke kunne legge seg ut med en heks og tok derfor med seg slaktekniven sin og gikk opp på rommet til Aurora. Hun var på den tiden fire år gammel, og kom styrtende mot ham, kastet seg leende om halsen på ham og spurte om han hadde en drops med til henne. Han brast i gråt, og kniven falt ut av hendene hans. Så gikk han ned i bakgården og skar halsen over på et lite lam, og tilberedte det med en så god saus at hans herskerinne sa hun aldri hadde smakt noe så godt.

I mellomtiden hadde han tatt med seg lille Aurora til sin kone og fått henne til å gjemme henne i en hytte de hadde lengst nede i bakgården.

Åtte dager senere sa den onde dronningen til hovmesteren sin:

”I dag vil jeg ha lille Dag til middag.”

Han svarte henne ikke, fast bestemt på å narre henne slik han hadde gjort første gang. Han lette etter lille Dag og fant ham med en liten florett i hånden. Med den øvde han seg i fektekunsten på en stor narredukke. Han var tross alt bare tre år gammel. Hovmesteren tok ham med til sin kone som gjemte ham samme sted som Aurora. I stedet for lille Dag ga han heksen et lite og svært mørt kje som hun syntes var beundringsverdig godt.

Så langt hadde alt gått riktig bra, men en kveld sa den onde dronningen til hovmesteren:

”I dag vil jeg ha dronningen til middag  med samme slags saus som barna hennes ble servert i.”

Da ga den stakkars hovmesteren opp håpet om å kunne lure henne enda en gang. Den unge dronningen var mer enn tjue år gammel når en ikke regnet med de hundre årene da hun sov. Kjøttet hennes ville være litt seigt, uansett hvor lys og vakker hun ellers var, og det ville ikke være mulig å finne noe dyr i gårdens besetning som ville være like seigt.

For å berge sitt eget liv besluttet han seg for å skjære strupen over på dronningen, og han gikk opp til rommet hennes fast bestemt på å gjøre det med et eneste snitt. Han egget seg selv opp til udåden og gikk inn til den unge dronningen med dolken i hånden. Imidlertid ville han ikke overliste henne, men fortalte henne ærbødig om ordren han hadde fått av enkedronningen.

”Ja, gjør det, gjør det,” sa hun og blottet halsen for ham, ”utfør ordren du har fått, da vil jeg komme til å få se igjen mine barn, mine stakkars barn som jeg har elsket så høyt!”

”Nei, nei, frue, ”svarte den stakkars hovmesteren, helt bløtgjort, ”De skal ikke dø, og De skal ikke gå glipp av å få se barna Deres igjen, men det blir hjemme hos meg, hvor jeg har gjemt dem, og jeg skal narre dronningen nok en gang ved å gi henne en ung hind å spise i stedet for Dem.

Han tok henne straks med til sin stue hvor hun ble gjenforent med barna og fikk omfavne dem og gråte sammen med dem. Så gikk han for å tilberede en hind som dronningen spiste til middag med like stor appetitt som om det hadde vært den unge dronningen. Hun var riktig tilfreds med sin grusomhet, og hadde forberedt seg på at når kongen kom tilbake skulle hun fortelle ham at dronningen og hennes to barn var blitt spist av rasende ulver.

En kveld da hun som vanlig snuste rundt i slottets gårdsrom og bakgårder i håp om å få teften av ferskt kjøtt, hørte hun fra et kjellerrom gråt fra lille Dag som moren ville gi ris fordi han hadde vært slem. Hun hørte også lille Aurora som gikk i forbønn for broren.

Heksen kjente igjen stemmene til dronningen og barna hennes, og i raseri over å ha blitt lurt, forlangte hun neste morgen, med en gruoppvekkende stemme som fikk alle til å skjelve, at et digert kar skulle settes midt på gårdsplassen og fylles med eiterormer, padder, snoker og slanger. Så skulle dronningen og hennes barn, hovmesteren og hans kone samt hennes tjenestejente kastes oppi karet. Heksen hadde gitt ordre om at de skulle føres frem med bakbundne hender.

Der sto de, og bødlene gjorde seg klar til å kaste dem oppi karet, da kongen, som ikke var ventet tilbake så tidlig, kom ridende inn på gårdsplassen. …il était venu en poste?... og spurte forskrekket hva dette forferdelige opptrinnet skulle bety. Ingen turde forklare ham det, mens dronningen, rasende over å se ham der, kastet seg på hodet ned i karet hvor hun på et øyeblikk ble slukt av de fæle udyrene hun selv hadde sørget for å fylle det med. Kongen kunne ikke la være å bli lei seg over det, for hun var jo hans mor, men han trøstet seg fort med sin vakre frue og deres to barn.

Moral

Å vente en stund for å finne en ektemann som er rik, velskapt, galant og øm, det er helt vanlig.

Men å vente i hele hundre år, og å sove i hele ventetiden –

nå til dags finnes det ingen kvinner som sover så tungt!

Dette eventyret ser ut til å ville ha oss til å tro at en ikke går glipp av noe,

og heller ikke blir mindre lykkelig,

ved å utsette å iføre seg hymens liflige lenker.

Men det svake kjønn higer med så stor iver etter å gifte seg,

at jeg verken har kraft eller mot til å holde denne moralprekenen for dem.

***

Jeg for min del syns den unge dronningen burde forstå at å gi unger fysisk avstraffelse kan føre helt galt av sted!

***

Brødrene Grimms versjon er mildetst talt atskillig snillere.  Dansk versjon finnes HER

De tolv villender har i avslutningen en del fellestrekk med siste del av dette eventyret.

***

Jeg har oversatt eventyret etter beste evne, med støtte i Birgit Tønnessons versjon (Aschehoug 1986).